Kirsten Flagstads foreldre, Marie, kalt Maja (1871 – 1958) og Michael Flagstad (1869 – 1930) var begge yrkesmusikere og arbeidet ved forskjellige teatre i hovedstaden Kristiania (fra 1925 Oslo). Michael var en habil fiolinist, med tiden også kapellmester. Med sine selvtilegnede språkkunnskaper tok Michael også på seg å oversette operatekster til norsk. For å trygge økonomien hadde han utdannet seg til stenograf og hadde Stortinget som arbeidsgiver i tillegg til arbeidet med musikken, som var hans store lidenskap i livet.
Maja, pianist og repetitør, energisk og viljesterk, har gått til historien som hele Norges «operamamma», og mange er de sangere, både kyndige og ukyndige notelesere, som har hatt henne å takke for at de kunne sine roller og sitt repertoar da det gjaldt. Kirsten Flagstad var altså omgitt av musikk helt fra fødselen av. At hun ble født i Strandstuen, rett nedenfor domkirken i sentrum av Hamar by, skyldtes også indirekte musikken, eller rettere uttrykt, de vanskelige levekårene som musikere møtte i hovedstaden på slutten av 1800-tallet.
I en kort periode måtte det unge ekteparet Flagstad gi opp tanken på musikken som levebrød og flyttet hjem til hans foreldre mens Maja gikk gravid med sitt andre barn. Det første barnet, en gutt, var død som liten, og Kirsten, født den 12. juli 1895, ble den eldste i en søskenflokk på i alt fire, to jenter og to gutter. Familien kom etter hvert til å bosette seg på Vinderen i utkanten av hovedstaden.
Som yrkesmusikere var foreldrene ofte hjemmefra, og dette gjorde at Kirsten alt fra unge år både kjente, og kanskje også ble pålagt et ansvar, som var større enn alderen skulle tilsi, noe som utviklet trekk av strenghet, stahet, alvor og ansvarsbevissthet, ofte omtalt av de som kjente henne, i forsøk på å beskrive hennes personlighet.
Morens pådrivende energi og våkende øye, som Kirsten og hennes søsken nok fikk merke på flere måter, gjorde seg selvsagt også gjeldende da Kirsten begynte å få klaverundervisning i seksårsalderen. Men Kirsten hadde selv en iboende trang til musikk, og uten at noen måtte be henne om det, begynte hun tidlig å spille seg gjennom bunken av noter som til enhver tid lå på pianoet i Flagstad-hjemmet. Snart begynte hun å akkompagnere seg selv til sanger hun oppdaget og likte, deriblant fra sangskatten til komponisten Franz Schubert.
Ved slutten av karrieren kunne hun i tilbakeblikk bekjenne at nettopp Schuberts Lieder (sanger/romanser) hadde hjulpet henne å synge seg fri i tunge og vanskelige stunder.
Det er med rette blitt påpekt som påfallende og skjebnebestemt at Kirsten Flagstad, som av mange er blitt betraktet som den største sanglige fortolker noensinne av Richard Wagners høydramatiske sopranpartier, skulle få notene til hans romantiske opera Lohengrin som gave fra foreldrene til sin tiårs fødselsdag. Kan det være så banalt og enkelt som at foreldrene rett og slett hadde glemt datterens fødselsdag og at klaveruttoget lå der, nyinnkjøpt og ubrukt og snarrådig ble pakket inn som gave til Kirsten?
Uansett hva forklaringen er, så gir hun seg i kast med musikken og trenger inn i et drama med edle riddere, gode og onde mennesker og lærer seg den tragiske heltinnen Elsas parti, som hun passende nok, syns hun kanskje selv, gir en smakeprøve på noen år senere, i sitt eget konfirmasjonsselskap.
Den oppfatningen deles ikke av Ellen Schytte Jacobsen (1876-1959), sangpedagog og nær venn av familien, som er gjest denne dagen. Hun tilbyr seg å gi Kirsten gratis undervisning, slik at hun ikke skal spolere den lille smule stemme hun eventuelt måtte være i besittelse av. Slik fortelles historien, men det kan godt være at ”tante” Ellen, som hun ble kalt, allerede da merket et talent bakenfor den ubehjelpelige prestasjonen hun ble vitne til. I hvert fall ga hun snart uttrykk for at Kirsten kunne regne med å synge profesjonelt innen overskuelig fremtid. Slik ble det, men Kirsten selv bare lo det bort da det ble uttalt.
Med operaen Lohengrin ble enda en skjebnetråd føyd inn i Kirsten Flagstads livsvev da hun nesten tjue år senere, i 1929, gjorde Elsa for første gang i en oppsetning på Nationaltheatret i Oslo. I salongen satt Henry Johansen (1889-1946), som hennes liv skulle bli uløselig knyttet sammen med fra da av, i både gode og onde dager. Det var for øvrig på Nationaltheatrets scene at Kirsten Flagstad den 12. desember 1913, atten og et halvt år gammel, debuterte som operasanger i en mindre rolle i operaen Lavlandet (Tiefland) av Eugen d’Albert foran en fullpakket salong med kong Haakon og dronning Maud til stede.
Den gangen kunne hun vel neppe ane at hun fra samme scene, i sluttfasen av en makeløs karriere og med et liv bak seg som innholdt de største seire og den dypeste fornedring, skulle kunne feire minnet av denne debuten på dagen førti år senere, i 1953, med en sensasjonell konsert gjennomført med uforminsket kraft.
Etter debuten fulgte noen større og mindre roller, som befestet inntrykket av et absolutt talent, men som også gjorde det klart at Kirsten hadde en lang vei å gå i fall hun skulle bli sanger og scenekunstner. Disse ungdomsårene var, som for mange andre i den alderen, preget av famling og usikkerhet. Noen år innen debuten hadde hun hatt ambisjoner om å utdanne seg til lege, kanskje under innflytelse av moren, som kraftig understreket at hun ikke ønsket å se noen av sine barn som yrkesmusikere, noe forresten alle ble!
Konsentrert og hard pugging for å kvalifisere seg for opptak til legestudiet, forårsaket imidlertid problem med helsen, og planene ble skrinlagt. Det var også snakk om å utdanne seg til klaverpedagog, men dette ble det heller ingenting av. Som en frisone fra diverse yrkesplaner, ble Kirsten i 20-årsalderen introdusert for og nærmest bortforlovet med sønnen til en velstående handelsmann fra Vesterålen.
Men etter et forsøksopphold hos den blivende svigerfamilien, kom hun selv og hennes da tilkommende, kloke svigermor frem til at hennes fremtid snarere lå innenfor musikken. Av henne fikk Kirsten en pengegave som gjorde det mulig å planlegge musikkstudier for et år fremover. Fra sin første sanglærer hadde Kirsten gått videre til bassangeren og pedagogen Albert Westvang (1885-1957), og etter en del undersøkelser ble det nå bestemt at hun skulle forsøke å bli elev av den kjente, men omdiskuterte dr. Gillis Waldemar Bratt i Stockholm. Som Kirsten Flagstad selv var nøye med å understreke, så behøvde hun aldri å lære om eller begynne fra begynnelsen igjen i forhold til sangutdannelsen; det nye hun tilegnet seg bygget logisk på det foregående. Men det var tydelig at det var hos dr. Bratt (1870-1925) og hans norske assistent Haldis Ingebjart Isene (1891-1978) at hennes store potensial ble utløst, en oppfatning som også må ha blitt delt av en anonym mesenat, som finansierte hennes fortsatte studier.
Våren 1918 holdt hun en vellykket debutkonsert i Universitetets Aula i hjembyen. Samme høst tar hun fatt på de siste forberedelser sammen med sin lærer, dr. Bratt, foran det som er tenkt å bli hennes operadebut i Stockholm. Så skjer det noe uventet som velter disse planene. Mens hun er hjemme på juleferie i årsskiftet 1918-19, blir hun stormforelsket i Sigurd Hall (1893 -1962), enkemann og noen få år eldre enn hun selv. Et halvt år senere er de gift, og den 17. mai 1920 blir datteren Else, hennes eneste barn, født.
I ettertid har Kirsten Flagstad gitt uttrykk for at hun selv aldri hadde utpregede karriereambisjoner, men at omgivelsene og tilfeldigheter drev henne videre. Kanskje var denne ekteskapsinngåelsen en impulsiv og underbevisst protest mot krav og forventninger som hun følte lå foran henne. Kirstens graviditet innebar et takknemlig avbrudd fra ansettelsen hun hadde fått ved det nyetablerte Opera Comique i hjembyen, der også flere i familien var engasjert.
Hun forestilte seg at det nye familielivet skulle innebære en naturlig avrunding på den nettopp påbegynte sangerkarrieren, men ekteparets usikre økonomi gjorde at hun måtte ta sin del av forsørgeransvaret, og etter noen måneder var hun motvillig i gang igjen. Det ble slitsomme år ved forskjellige teatre i hovedstaden, med en nesten utrolig veksling mellom opera, operette, muntre, glamorøse utstyrsrevyer og, innimellom alt dette, konsertengasjementer.
Den lykken hun hadde forespeilt seg innenfor ekteskapet gikk inn i en gradvis fremmedgjøring og krass virkelighetstilnærming i det knappe tiåret det varte, men for Kirsten ble dette også viktige modningsår, så vel menneskelig som kunstnerisk og sanglig. Ikke uvanlig etter en graviditet hadde hennes stemme vokst og utviklet seg ytterligere, og hennes begavelse krevde med tiden større utfoldelse enn hun kunne oppnå i Oslo, noe som en del av hennes kollegaer så og forstod, kanskje tydeligere enn hun selv.
Gjennom anbefalinger og prøvesang ble det Stora Teatern i Göteborg som i 1928 skulle komme til å innlede den neste forløsende fasen i Kirsten Flagstads merkelige og eventyrlige karriere. Her nærmet hun seg det dramatiske rollefaget som hennes stemme hadde utviklet seg mot, og her fikk hun frihet og utløp for sitt iboende, sceniske talent, og, ikke minst, den bekreftelse som en kunstner er avhengig av.
Da den store, danske komponisten Carl Nielsen overvar en forestilling av sin egen opera Saul og David på Storan Teatern, brukte han ordet genialitet om hennes tolkning, et begrep som senere ofte skulle bli knyttet til hennes kunst.
Ved siden av å ha en praktfull stemme, var Kirsten Flagstad begavet med en uvanlig musikalitet og lærte selvstendig og fort, noe som hørte til uvanlighetene ved denne tiden, da mange sangere ikke en gang kunne lese noter. Det er ikke få ganger hun har reddet konserter og oppsetninger på kort varsel.
Det neste, store steget på vei mot en internasjonal karriere ble tatt da hun sommeren 1932 gjorde Isolde i R. Wagners opera Tristan og Isolde på Nationaltheatret i Oslo. Denne prestasjonen vakte oppsikt langt utenfor landets grenser. Den svenskfødte sopranen Ellen Gulbranson, gift med en nordmann og bosatt i Oslo, og en av de ukronte dronninger fra tidligere år ved Wagners eget teater i den sydtyske byen Bayreuth, hørte Flagstads Isolde.
Hun tok kontakt med Winifred Wagner, enken etter R. Wagners sønn Siegfried, og nå leder av de berømte festspillene. Kirsten ble invitert til prøvesang og takket ja til noen mindre roller som fremdeles ikke var besatt for sesongen 1933. Innføringen i Wagners musikktradisjon ved hans eget teater skulle bli en viktig fase i Kirsten Flagstads utvikling som sanger og kunstner.
Også følgende år ble hun engasjert. Og mens hun er nede i Tyskland sommeren 1934, blir hun anmodet om å gjøre en avstikker til St. Moritz i Sveits for å prøvesynge for lederskapet for den berømte Metropolitan-operaen i New York. Hun blir engasjert. Det er imidlertid først etter debuten der som Sieglinde i Wagners opera Valkyrien den 2. februar 1935 at det går opp for operaledelsen hvilken sensasjon hun er. Nå overgår Kirsten Flagstad seg selv i den ene store rollen etter den andre innenfor Wagner-repertoaret.
Hun blir publikums yndling og kritikernes favoritt, og hun redder operahuset fra å måtte stenge i den tyngste økonomiske krisetiden i landets historie. Når sesongen endelig er over, er hun helt utslitt, men naturligvis lykkelig da hun setter kursen hjem mot Norge.
De neste fem årene skulle for Kirsten Flagstad bli de største i hennes karriere, med gjestespill ved de store operahusene i Europa og USA og innimellom lange konsertturneer, som førte henne på kryss og tvers over det amerikanske kontinente, men også så langt som til Australia. Som verdensberømt dramatisk sopran ble hennes tidligere omfattende opera- og operetteroller skåret ned til en håndfull av Wagners heltinner.
Hun gjorde bl. a. tittelrollene i L. van Beethovens Fidelio, Chr W. Glucks Alceste og Rezia i C.M. von Webers Oberon, og mange år senere, som avslutning på karrieren, Dido i H. Purcells opera Dido og Aeneas, samt at hun studerte Fricka i Rhingullet for den første komplette studioinnspillingen av Wagners Nibelungenringen. Om rollene ble færre under disse hektiske karriereårene, måtte hun nå lære inn et omfattende konsertrepertoar. Ulik de fleste av sine samtidige, brukte hun aldri teksthefte, men kunne sine program utenat og virket nesten sjokkerende ved sin enkle og rolige scenefremtreden overfor et publikum som var vant til konsertsangere som gestikulerte og spilte ut fra podiet.
På sine konsertprogram hadde hun alltid en eller flere avdelinger med sanger av norske komponister, og som ingen annen gjorde hun Edvard Grieg kjent for sitt publikum, ikke minst med sangene fra Haugtussa.
Som en naturlig følge av det store gjennombruddet på Metropolitan, ville alle nå høre ”The Great Flagstad”, og hun måtte umiddelbart spille inn utdrag fra sine roller på grammofonplater for å tilfredsstille denne etterspørselen. Dette ble fortsettelsen på en platekarriere som egentlig hadde hatt sin spede begynnelse i 1914 og som skulle avsluttes med verdighet så sent som i 1959.
Takket være vår tids teknologi har også mange arkiverte radioutsendelser av konserter og operaforestillinger fra midten av 1930-tallet og resten av hennes karriere blitt restaurert og utgitt på CD, og det er ikke minst gjennom disse innspillingene at ettertiden får et begrep om hvor enestående stor Kirsten Flagstads sangkunst virkelig var.
En planlagt hjemreise fra USA i 1940 og suksessiv nedtrapping av karrieren, i hvert fall i USA, måtte utsettes da Danmark og Norge ble trukket inn i den 2. verdenskrig. Først et år senere kunne hun ta seg hjem til Norge, et valg som ble foretatt på grunnlag av personlige og familiære hensyn og krav, men som skulle komme til å kaste lange skygger over resten av hennes liv
På grunn av ektemannens forretningsmessige kontakter med okkupasjonsmakten og taktiske sympatier med Quisling-partiet Nasjonal Samling, begynte det ganske snart å sirkulere ugrunnede, ondsinnede og usanne rykter om Kirsten Flagstad. Hun ble enke i 1946, før profitørsaken mot hennes mann var avklart, men som få andre i etterkrigstiden ble hun utsatt for voldsomme trakasserier.
Hennes navn skapte assosiasjoner som nærmest ikke har latt seg fjerne, kanskje også fordi hun var en av de største vokale eksponenter for Richard Wagners mytiske helteverden, som så ubehaglig ble modell og forbilde for Adolf Hitlers tusenårsrike, noe verken Wagner eller Kirsten Flagstad kunne rå for. Etter vonde år med rettslig og personlig forfølgelse ble Kirsten Flagstad formelt renvasket av den norske stat. Med nytt pass og attest på sin patriotiske, nasjonale holdning under krigen reiste hun ut i verden igjen og begynte den møysommelige prosessen med å bygge opp sin karriere og sitt renommé på nytt.
Litt etter litt druknet protestene og anklagene mot henne i applausen fra alle dem som elsket hennes sangkunst og trodde på henne. Kirsten Flagstad gjenerobret skanse etter skanse med sin ubestikkelige sangkunst, og hun seiret i sannhet. Den norske stats utnevnelse av henne som Den Norske Operas første sjef i 1958 utgjorde en glansfull avslutning på en unik karriere og et livsløp, like innholdsrikt som hennes mest dramatiske rolleskikkelser.
Under de tyngste årene ga Kirsten Flagstad uttrykk for, at for hennes del var ære og berømmelse tomme og forgjengelige begrep og at hun lengtet etter anonymitet og glemsel. Etter eget ønske ble Kirsten Flagstads urne lagt ned i en anonym fellesgrav. Men i sangkunstens verden hører hun til blant de udødelige.
Rolf Knapper
Førsteamanuensis i musikk
Høgskolen i Innlandet