Debuten 1913

KFM-00190.jpg

Med operaen Lohengrin ble enda en skjebnetråd føyd inn i Kirsten Flagstads livsvev da hun nesten tjue år senere, i 1929, gjorde Elsa for første gang i en oppsetning på Nationaltheatret i Oslo. I salongen satt Henry Johansen (1889-1946), som hennes liv skulle bli uløselig knyttet sammen med fra da av, i både gode og onde dager.
Det var for øvrig på Nationaltheatrets scene at Kirsten Flagstad den 12. desember 1913, atten og et halvt år gammel, debuterte som operasanger i en mindre rolle i operaen Lavlandet (Tiefland) av Eugen d’Albert foran en fullpakket salong med kong Haakon og dronning Maud til stede. Den gangen kunne hun vel neppe ane at hun fra samme scene, i sluttfasen av en makeløs karriere og med et liv bak seg som innholdt de største seire og den dypeste fornedring, skulle kunne feire minnet av denne debuten på dagen førti år senere, i 1953, med en sensasjonell konsert gjennomført med uforminsket kraft.

Etter debuten fulgte noen større og mindre roller, som befestet inntrykket av et absolutt talent, men som også gjorde det klart at Kirsten hadde en lang vei å gå i fall hun skulle bli sanger og scenekunstner. Disse ungdomsårene var, som for mange andre i den alderen, preget av famling og usikkerhet. Noen år innen debuten hadde hun hatt ambisjoner om å utdanne seg til lege, kanskje under innflytelse av moren, som kraftig understreket at hun ikke ønsket å se noen av sine barn som yrkesmusikere, noe forresten alle ble! Konsentrert og hard pugging for å kvalifisere seg for opptak til legestudiet, forårsaket imidlertid problem med helsen, og planene ble skrinlagt. Det var også snakk om å utdanne seg til klaverpedagog, men dette ble det heller ingenting av. Som en frisone fra diverse yrkesplaner, ble Kirsten i 20-årsalderen introdusert for og nærmest bortforlovet med sønnen til en velstående handelsmann fra Vesterålen, men etter et forsøksopphold hos den blivende svigerfamilien, kom hun selv og hennes da tilkommende, kloke svigermor frem til at hennes fremtid snarere lå innenfor musikken. Av henne fikk Kirsten en pengegave som gjorde det mulig å planlegge musikkstudier for et år fremover.

Fra sin første sanglærer hadde Kirsten gått videre til bassangeren og pedagogen Albert Westvang (1885-1957), og etter en del undersøkelser ble det nå bestemt at hun skulle forsøke å bli elev av den kjente, men omdiskuterte dr. Gillis Waldemar Bratt i Stockholm. Som Kirsten Flagstad selv var nøye med å understreke, så behøvde hun aldri å lære om eller begynne fra begynnelsen igjen i forhold til sangutdannelsen; det nye hun tilegnet seg bygget logisk på det foregående. Men det var tydelig at det var hos dr. Bratt (1870-1925) og hans norske assistent Haldis Ingebjart Isene (1891-1978) at hennes store potensial ble utløst, en oppfatning som også må ha blitt delt av en anonym mesenat, som finansierte hennes fortsatte studier.


Våren 1918 holdt hun en vellykket debutkonsert i Universitetets Aula i hjembyen. Samme høst tar hun fatt på de siste forberedelser sammen med sin lærer, dr. Bratt, foran det som er tenkt å bli hennes operadebut i Stockholm. Så skjer det noe uventet som velter disse planene. Mens hun er hjemme på juleferie i årsskiftet 1918-19, blir hun stormforelsket i Sigurd Hall (1893 -1962), enkemann og noen få år eldre enn hun selv. Et halvt år senere er de gift, og den 17. mai 1920 blir datteren Else, hennes eneste barn, født.

I ettertid har Kirsten Flagstad gitt uttrykk for at hun selv aldri hadde utpregede karriereambisjoner, men at omgivelsene og tilfeldigheter drev henne videre. Kanskje var denne ekteskapsinngåelsen en impulsiv og underbevisst protest mot krav og forventninger som hun følte lå foran henne.
Kirstens graviditet innebar et takknemlig avbrudd fra ansettelsen hun hadde fått ved det nyetablerte Opera Comique i hjembyen, der også flere i familien var engasjert. Hun forestilte seg at det nye familielivet skulle innebære en naturlig avrunding på den nettopp påbegynte sangerkarrieren, men ekteparets usikre økonomi gjorde at hun måtte ta sin del av forsørgeransvaret, og etter noen måneder var hun motvillig i gang igjen. Det ble slitsomme år ved forskjellige teatre i hovedstaden, med en nesten utrolig veksling mellom opera, operette, muntre, glamorøse utstyrsrevyer og, innimellom alt dette, konsertengasjementer. 
Den lykken hun hadde forespeilt seg innenfor ekteskapet gikk inn i en gradvis fremmedgjøring og krass virkelighetstilnærming i det knappe tiåret det varte, men for Kirsten ble dette også viktige modningsår, så vel menneskelig som kunstnerisk og sanglig. 
Ikke uvanlig etter en graviditet hadde hennes stemme vokst og utviklet seg ytterligere, og hennes begavelse krevde med tiden større utfoldelse enn hun kunne oppnå i Oslo, noe som en del av hennes kollegaer så og forstod, kanskje tydeligere enn hun selv.

Gjennom anbefalinger og prøvesang ble det Stora Teatern i Göteborg som i 1928 skulle komme til å innlede den neste forløsende fasen i Kirsten Flagstads merkelige og eventyrlige karriere. Her nærmet hun seg det dramatiske rollefaget som hennes stemme hadde utviklet seg mot, og her fikk hun frihet og utløp for sitt iboende, sceniske talent, og, ikke minst, den bekreftelse som en kunstner er avhengig av. Da den store, danske komponisten Carl Nielsen overvar en forestilling av sin egen opera Saul og David på Storan Teatern, brukte han ordet genialitet om hennes tolkning, et begrep som senere ofte skulle bli knyttet til hennes kunst.

Møtet med den velstående industriherren Henry Johansen i 1929 og giftermålet et år senere, betydde et avgjørende veiskille i Kirsten Flagstads liv og karriere. Som økonomisk velberget opplevde hun nå en nyvunnet frihet, og etter strevsomme år tenkte hun seg heretter en tilværelse som husfrue med sang som hobby. Men også nå ble hun oppmuntret og påvirket av sine nærmeste til å takke ja til forespørsler om konserter og rolleengasjement. Ved siden av å ha en praktfull stemme, var Kirsten Flagstad begavet med en uvanlig musikalitet og lærte selvstendig og fort, noe som hørte til uvanlighetene ved denne tiden, da mange sangere ikke en gang kunne lese noter. Det er ikke få ganger hun har reddet konserter og oppsetninger på kort varsel.