Kirsten Maalfrid Flagstad

KFM-00001.jpg



Kirsten Flagstads foreldre, Marie, kalt Maja (1871 – 1958) og Michael Flagstad (1869 – 1930) var begge yrkesmusikere og arbeidet ved forskjellige teatre i hovedstaden Kristiania (fra 1925 Oslo). Michael var en habil fiolinist, med tiden også kapellmester. Med sine selvtilegnede språkkunnskaper tok Michael også på seg å oversette operatekster til norsk. For å trygge økonomien hadde han utdannet seg til stenograf og hadde Stortinget som arbeidsgiver i tillegg til arbeidet med musikken, som var hans store lidenskap i livet. Maja, pianist og repetitør, energisk og viljesterk, har gått til historien som hele Norges «operamamma», og mange er de sangere, både kyndige og ukyndige notelesere, som har hatt henne å takke for at de kunne sine roller og sitt repertoar da det gjaldt.

Kirsten Flagstad var altså omgitt av musikk helt fra fødselen av. At hun ble født i Strandstuen, rett nedenfor domkirken i sentrum av Hamar by, skyldtes også indirekte musikken, eller rettere uttrykt, de vanskelige levekårene som musikere møtte i hovedstaden på slutten av 1800-tallet. I en kort periode måtte det unge ekteparet Flagstad gi opp tanken på musikken som levebrød og flyttet hjem til hans foreldre mens Maja gikk gravid med sitt andre barn. Det første barnet, en gutt, var død som liten, og Kirsten, født den 12. juli 1895, ble den eldste i en søskenflokk på i alt fire, to jenter og to gutter. 
Familien kom etter hvert til å bosette seg på Vinderen i utkanten av hovedstaden.

Som yrkesmusikere var foreldrene ofte hjemmefra, og dette gjorde at Kirsten alt fra unge år både kjente, og kanskje også ble pålagt et ansvar, som var større enn alderen skulle tilsi, noe som utviklet trekk av strenghet, stahet, alvor og ansvarsbevissthet, ofte omtalt av de som kjente henne, i forsøk på å beskrive hennes personlighet. 

Morens pådrivende energi og våkende øye, som Kirsten og hennes
søsken nok fikk merke på flere måter, gjorde seg selvsagt også gjeldende da
Kirsten begynte å få klaverundervisning i seksårsalderen. Men Kirsten hadde selv en iboende trang til musikk, og uten at noen måtte be henne om det, begynte hun tidlig å spille seg gjennom bunken av noter som til enhver tid lå på pianoet i Flagstad-hjemmet. Snart begynte hun å akkompagnere seg selv til sanger hun oppdaget og likte, deriblant fra sangskatten til komponisten Franz Schubert. Ved slutten av karrieren kunne hun i tilbakeblikk bekjenne at nettopp Schuberts Lieder (sanger/romanser) hadde hjulpet henne å synge seg fri i tunge og vanskelige stunder. 

Det er med rette blitt påpekt som påfallende og skjebnebestemt at Kirsten Flagstad, som av mange er blitt betraktet som den største sanglige fortolker noensinne av Richard Wagners høydramatiske sopranpartier, skulle få notene til hans romantiske opera Lohengrin som gave fra foreldrene til sin tiårs fødselsdag. Kan det være så banalt og enkelt som at foreldrene rett og slett hadde glemt datterens fødselsdag og at klaveruttoget lå der, nyinnkjøpt og ubrukt og snarrådig ble pakket inn som gave til Kirsten? Uansett hva forklaringen er, så gir hun seg i kast med musikken og trenger inn i et drama med edle riddere, gode og onde mennesker og lærer seg den tragiske heltinnen Elsas parti, som hun passende nok, syns hun kanskje selv, gir en smakeprøve på noen år senere, i sitt eget konfirmasjonsselskap. Den oppfatningen deles ikke av Ellen Schytte Jacobsen (1876-1959), sangpedagog og nær venn av familien, som er gjest denne dagen. Hun tilbyr seg å gi Kirsten gratis undervisning, slik at hun ikke skal spolere den lille smule stemme hun eventuelt måtte være i besittelse av. Slik fortelles historien, men det kan godt være at ”tante” Ellen, som hun ble kalt, allerede da merket et talent bakenfor den ubehjelpelige prestasjonen hun ble vitne til. I hvert fall ga hun snart uttrykk for at Kirsten kunne regne med å synge profesjonelt innen overskuelig fremtid. Slik ble det, men Kirsten selv bare lo det bort da det ble uttalt.