Tyskland og USA

KFM-00590.jpg

Det neste, store steget på vei mot en internasjonal karriere ble tatt da hun sommeren 1932 gjorde Isolde i R. Wagners opera Tristan og
Isolde på Nationaltheatret i Oslo. Denne prestasjonen vakte oppsikt langt utenfor landets grenser. Den svenskfødte sopranen Ellen Gulbranson, gift med en nordmann og bosatt i Oslo, og en av de ukronte dronninger fra tidligere år ved Wagners eget teater i den sydtyske byen Bayreuth, hørte Flagstads Isolde.

Hun tok kontakt med Winifred Wagner, enken etter R. Wagners sønn Siegfried, og nå leder av de berømte festspillene. Kirsten ble invitert
til prøvesang og takket ja til noen mindre roller som fremdeles ikke var besatt for sesongen 1933. Innføringen i Wagners musikktradisjon ved hans eget teater skulle bli en viktig fase i Kirsten Flagstads utvikling som sanger og kunstner.

Også følgende år ble hun engasjert. Og mens hun er nede i Tyskland sommeren 1934, blir hun anmodet om å gjøre en avstikker til St. Moritz i Sveits for å prøvesynge for lederskapet for den berømte Metropolitan-operaen i New York. Hun blir engasjert. Det er imidlertid først etter debuten der som Sieglinde i Wagners opera Valkyrien den 2. februar 1935 at det går opp for operaledelsen hvilken sensasjon hun er. Nå overgår Kirsten Flagstad seg selv i den ene store rollen etter den andre innenfor Wagner-repertoaret. Hun blir publikums yndling og kritikernes favoritt, og hun redder operahuset fra å måtte stenge i den tyngste økonomiske krisetiden i landets historie. Når sesongen endelig er over, er hun helt utslitt, men naturligvis lykkelig da hun setter kursen hjem mot Norge.

De neste fem årene skulle for Kirsten Flagstad bli de største i hennes karriere, med gjestespill ved de store operahusene i Europa og USA og innimellom lange konsertturneer, som førte henne på kryss og tvers over det amerikanske kontinente, men også så langt som til Australia. Som verdensberømt dramatisk sopran ble hennes tidligere omfattende opera- og operetteroller skåret ned til en håndfull av Wagners heltinner, tittelrollene i L. van Beethovens Fidelio, Chr W. Glucks Alceste og Rezia i C.M. von Webers Oberon, og mange år senere, som avslutning på karrieren, Dido i H. Purcells opera Dido og Aeneas, samt at hun studerte Fricka i Rhingullet for den første komplette studioinnspillingen av Wagners Nibelungenringen.

Om rollene ble færre under disse hektiske karriereårene, måtte hun nå lære inn et omfattende konsertrepertoar. Ulik de fleste av sine samtidige, brukte hun aldri teksthefte, men kunne sine program utenat og virket nesten sjokkerende ved sin enkle og rolige scenefremtreden overfor et publikum som var vant til konsertsangere som gestikulerte og spilte ut fra podiet. 
På sine konsertprogram hadde hun alltid en eller flere avdelinger med sanger av norske komponister, og som ingen annen gjorde hun Edvard Grieg kjent for sitt publikum, ikke minst med sangene fra Haugtussa.

Som en naturlig følge av det store gjennombruddet på Metropolitan, ville alle nå høre ”The Great Flagstad”, og hun måtte umiddelbart spille inn utdrag fra sine roller på grammofonplater for å tilfredsstille denne etterspørselen. Dette ble fortsettelsen på en platekarriere som egentlig hadde hatt sin spede begynnelse i 1914 og som skulle avsluttes med verdighet så sent som i 1959.

Takket være vår tids teknologi har også mange arkiverte radioutsendelser av konserter og operaforestillinger fra midten av 1930-tallet og resten av hennes karriere blitt restaurert og utgitt på CD, og det er ikke minst gjennom disse innspillingene at ettertiden får et begrep om hvor enestående stor Kirsten Flagstads sangkunst virkelig var.