Senta var en utfordring for meg, men det gikk likevel raskt å innstudere rollen. Da jeg så skulle gå i gang med Elsa fikk jeg høre av flere at Elsa-rollen er langt enklere enn Senta, og ville gå desto greiere, men det er jeg uenig i. Jeg opplever Elsa alt i alt som en mer utfordrende rolle enn Senta, men mest av alt er den svært ulik. Mens Senta-rollen er relativt kort, intens og dramatisk, er Elsa mye lenger, og innebærer en utvikling fra et drømmende, lyrisk uttrykk i starten av rollen til et fullblods, høydramatisk Wagner-sopranparti mot slutten av operaen. Disse fargene falt enklere for meg i Senta enn i Elsa, og rent vokalt var det å «finne stemmen» en mer enkel og intuitiv sak i Senta enn i Elsa, men etter å ha vært igjennom rollen i sin helhet på scenen i karakter og med fullt orkester, finner man de nødvendige knaggene å henge ting på.
Jeg lytter ofte til innspillinger med Flagstad, men det er tydelig at opptaks- og lydgjengivelsesutstyret ikke yter den enorme stemmen hennes rettferdighet. Hun var definitivt en sanger dagens sangere kan og bør se opp til! Hun var svært bevisst i sine rollevalg, og la opp den stemmefaglige progresjonen på en sunn og intelligent måte. Jeg forsøker å alltid følge magefølelsen når det kommer til disse tingene, men ser gjerne til Flagstad om jeg er i tvil. Det er alltid inspirerende å lese om hennes karriere og lytte til tolkningene hennes.